En varslet avvikling av norsk bistandssolidaritet
Regjeringens initiativ «Vendepunkt» presenteres som en ny kurs i norsk utviklingspolitikk. Her er min vurdering av hva det kan bety for bistandspolitikken og sivilsamfunnets rolle.
Gjennom mange år i internasjonalt feltarbeid har jeg observert norsk bistand utenfra. Jeg har aldri vært på lønningslisten til en norsk bistandsorganisasjon, men jeg har sett dem i aksjon. Opplevelsen er urovekkende: Den norske selvforståelsen av bistandens verdi og unike posisjon samsvarer dårlig med den faktiske relevansen på bakken.
Under dekke av «profesjonalisering» har staten de siste tjue årene forvandlet bistandsforvaltningen etter mønster fra et «velmenende» NAV.
I dag styres prosjekter av en administrasjonsfilosofi preget av regneark, tørre indikatorer og kortsiktig risikoaversjon. Selv når det snakkes om forenkling og tillitsreformer fra offisielt hold, forblir systemets iboende kontrollbehov bunnløst. Alt skal ha en dokumenterbar «avkastning». Men samfunnsendring, tillit og demokratisk organisering nedenfra kan ikke presses inn i en resultatmatrise. Kravet om at prosjekter i praksis må tilpasses og saksbehandles etter Oslos standarder for å overleve, fører til en total blindhet for det som faktisk betyr noe for menneskene det gjelder.
Fra utsiden har det ofte vært nettopp dette som har fremstått som den mest verdifulle delen av norsk bistand: de små bidragene som gir lokale organisasjoner handlingsrom til å organisere seg, bygge tillit og bli sterkere over tid. Det arbeidet er sjelden lett å måle, men konsekvensene merkes lenge etter at prosjektperiodene er over.
Det mest usmakelige er hvordan regjeringen bruker «ressursknapphet» som påskudd for å snevre inn horisonten. Norge bader i historiske olje- og gassinntekter hentet fra de samme fossile ressursene som driver frem klimaendringene. Det er en grotesk historisk ironi at et av verdens rikeste land snakker om «tøffe prioriteringer» for bistandsmottakere som lider mest under klimakrisen. Når bistanden kuttes eller snevres inn samtidig som klimakatastrofene rammer hardest, er det ikke en økonomisk nødvendighet. Det er et politisk valg som pulveriserer det moralske ansvaret Norge har for å hjelpe dem som betaler prisen for denne rikdommen.
Parallelt med at bistanden skal tjene snevre «norske interesser», har staten systematisk kvalt de brysomme motstemmene. Siden 2016 har informasjonsstøtten til mindre, uavhengige organisasjoner blitt barbert bort. Regjeringen har vasket debatten for grasrotstemmer som kan utfordre makten. Tilbake står et mer strømlinjeformet ekkokammer av eliteorganisasjoner som har lært seg å snakke departementets byråkratiske språk.
I en verden preget av demokratisk tilbakegang og klimakrise, er regjeringens svar å gjøre bistanden mer «effektiv» for egne strategiske formål. Det er ikke bare defensivt; det er et moralsk havari. Hvis «Vendepunkt» skal bety noe som helst annet enn en kontrollert avvikling av solidariteten, kreves det politisk mot til å sette det som faktisk er viktig i sentrum: mennesker som trenger hjelp, og samfunn som må få lov til å bygges opp – på egne premisser – selv om prosessen er kompleks og resultatene vanskelige å måle.
Kanskje er det nettopp dette som er vendepunktet: øyeblikket der solidariteten ikke lenger står igjen som bærebjelken i norsk bistand.